logo
 Charterdato 29. oktober 1984  Søndag 26. mai  2019 
INFORMASJON
 » Nyheter
 » Lenker
LIONS
 » Om Riska Lions
 » Lions Norge
 » Eruba-prosjektet
 » Tulipanaksjonen
 » Røde Fjær
 » Juleutlodning
 » Fureneset aktivitetssenter
 » Lions etiske norm
RISKADAGENE
 » Riskadagene 2018
 » Riskadagene 2017
 » Riskadagene 2016
 » Riskadagene 2015
 » Riskadagene 2014
 » Riskadagene 2013
 » Riskadagene 2012
 » Riskadagene 2011
 » Riskadagene 2010
 » Riskadagene 2009
 » Riskadagene 2008
 » Riskadagene 2007
 » Riskadagene 2006
 » Riskadagene 2005
 » Riskadagene 2004
 » Riskadagene 2003
 » Tidligere arrangement
 » Presseomtaler
TETTSTEDET HOMMERSÅK
 » Generell informasjon
 » Historikk
 » Verdt å se
 » Turforslag
 INFORMASJON: Nyheter
Fredag 22.09.06
På ungdomsutveksling i Kroatia


Kart over Kroatia.

Kart over byen Slavonski Brod, hvor Karens vertsfamilie har tilhold.
Årlig sender Riska Lions Club en ungdom fra Hommersåk på ungdomsutveksling til utlandet. I år var det Karen Bakke Haga som fikk prøve seg, og landet var Kroatia. Vi bringer en rapport fra hennes opplevelser.

10. juli ankom jeg Zagreb flyplass, hvor jeg ble hentet av min ”far”, Dinko Radicevic, og min ”søster”, Nina Radicevic, på 17 år. De bor i Slavonski Brod, en by med ca 55 000 innbyggere som ligger like ved grensen til Bosnia.

Vi kjørte hjem til dem, en tur som tok ca 2 timer, og der fikk jeg møte min ”mor” Tajana. Det var også en datter til i familien, men hun var på ferie ved kysten med besteforeldrene. De har et sommerhus der.

Vi tilbrakte 5 dager i Slavonski Brod. På dagtid var det svært varmt, og de to første dagene tilbrakte vi (Nina og jeg) ved et offentlig badebasseng i en landsby ikke langt fra Slavonski Brod. Her møtte vi mange av Ninas venner; det var tydelig at de gikk der ofte.

Andre dager gikk vi til byen, gikk i butikker og på kafé. På torsdagen besøkte vi en venn av familien på jobb – hun var tannlege og hadde et svært imponerende kontor som hun var veldig stolt av.
På fredagen gikk vi til Bosnia – det lå så nær at det var ikke noe problem å gå dit.
Like ved sentrum rant elven Sava, og på andre siden av den lå Bosnia. Det var et stort marked der hvor en kunne få kjøpt alt mulig for en enda billigere penge enn i Kroatia, og familien min dro der ofte for å kjøpe undertøy, sminke og sigaretter. Språket er nesten det samme, og de kunne bruke kroatisk valuta. Men da jeg ville se meg om, sa de nei; man kunne ikke være sikker på at det var trygt å gå omkring på egenhånd. Selv om markedet er åpent for alle, er det ikke sikkert at kroatere er like velkomne overalt. Det var tydelig at Bosnias økonomi var langt dårligere enn kroatisk, og med en gang man kom over grensen var sporene etter krigen langt tydeligere.

Den ene dagen besøkte vi en av Ninas venninner, Barbara, som bodde i en liten landsby et stykke utenfor Slavonski Brod. Hun bodde sammen med foreldre, søsken og besteforeldre, og de hadde både dyr og en liten åker, hvor de dyrket det meste av det de trengte. Her fikk jeg smake tradisjonell, hjemmelaget mat som sunka (røkt og saltet grisekjøtt) og kulin (en salgs pølse, også av grisekjøtt), og jeg fikk se og høre mye om livet på landsbygda i Kroatia, på godt og vondt.

Om kveldene gikk vi ut – de bodde veldig sentralt, så det var ikke noe problem å gå til sentrum – og møtte vennene til Nina. Det var ikke alle som var like glade i å snakke engelsk, men jeg pratet da en del med noen av dem, og det var veldig hyggelig.

På lørdagen kjørte vi til sommerhuset deres ved kysten, på øya Vir ikke langt fra Zadar. Vir er en liten øy, så å si uten fastboende, som om sommeren er full av hyttefolk. Faren begynte sin ferie da, og moren hadde ferie hele sommeren; hun var barneskolelærer. På veien var vi innom Zagreb og nasjonalparken Plitvicka Jezera , hvor seksten små innsjøer er bundet sammen ved hjelp av fosser. Parken er en av de mest kjente i Kroatia.

Vi ankom Vir sent på ettermiddagen, og jeg møtte den yngste datteren, Iva (12), og besteforeldrene. Familien i nabohuset var også fra Slavonski Brod, og var gode venner av min vertsfamilie, og vi tilbrakte det meste av tiden der sammen med dem.

De første tre dagene gikk for det meste med til soling og bading. Vi slappet av, spilte kort, spiste god mat og hørte på kroatisk musikk, og jeg ble kjent med Iva og naboene. Noen kvelder dro vi til sentrum og gikk på kafé.

På onsdagen dro vi til Nin, en liten, gammel by på fastlandet. Vi besøkte Sv. Nikola-kirken, Sv. Kriz-kirken (verdens minste katedral) og statuen av Grgur Ninski – en tidligere biskop i Nin, kjent for sin kamp for retten til å bruke sitt eget språk i kirkeliturgien i stedet for latin. Det sies at man kan ønske seg noe dersom man tar på hans gylne storetå, og det gjorde vi selvsagt.

Dagen etter besøkte vi Zadar, en av de store byene ved kysten. Vi besøkte Sv. Donat-kirken og det berømte havorgelet – kaien, som er bygget i stein, skjuler de 35 pipene som lager lyd når bølger presser luft gjennom dem. Veldig fascinerende, og veldig vakkert.

Oppholdet i vertsfamilien var i det hele tatt svært bra! Alle var veldig hyggelige, de snakket mye med meg og var hele tiden opptatt av at jeg hadde det bra. Ikke alle snakket like godt engelsk, men det var ikke noe problem – Nina og Dinko (faren) var veldig flinke, også til å oversette og hjelpe til. Jeg fikk rett og slett god kontakt med dem, og er svært fornøyd.

Leiren i Visnjica åpnet fredag 21. juli, og Dinko og Nina kjørte meg dit. Første kvelden var det en del taler, litt informasjon om leiren og om Slavonia – den delen av Kroatia hvor vi befant oss, samt en oppvisning av kroatisk folkedans. Deretter spiste vi middag og ble litt kjent med hverandre.

Vi var 19 ungdommer til sammen, alle var 18-20 år. Vi var fra 13 forskjellige land; Norge, Sverige, Finland, Danmark, Nederland, Belgia, Italia, Polen, Hviterussland, Ukraina, Slovakia, Israel og Tyrkia.

Jeg visste ikke så mye om leiren på forhånd, bortsett fra en brosjyre jeg fikk av min vertsfamilie. Da jeg valgte Kroatia, var det på grunnlag av det lille som stod om denne leiren på Lions sin hjemmeside: ”Mange aktiviteter tilknyttet sjøliv”. Da leiren viste seg å ligge langt inne i landet, og at deltakerne helst burde være interessert i biologi og økologi, ble jeg derfor litt overrasket. Jeg synes nok at jeg kunne ha blitt opplyst om dette på forhånd. I begynnelsen av leiren var jeg derfor litt skuffet – på lørdagen dro vi på ekskursjon til et arboret og en naturpark, og så på geologisk interessante fjellvegger. Vi bodde på en hestegård, med 60 hester og 400 rådyr, hvor vi plukket plommer og blomster. Det var ikke helt slik jeg hadde sett det for meg, og det var ikke alt som var like interessant. Men det ble bedre etter hvert.

Vi bodde på et nytt hotell som var tilknyttet hestegården, vi var faktisk de aller første gjestene. Vi bodde to på hvert rom, og rommene var veldig fine. Personalet var også svært hyggelige og hjelpsomme på alle måter.

Annenhver dag dro vi på ekskursjon, og selv om den første ikke var noe å ringe hjem om, hadde vi mange interessante også. På mandagen dro vi først til Slavonski Brod, hvor jeg fikk muligheten til å treffe Nina igjen. En guide viste oss rundt, og vi besøkte bl.a. det gamle fortet (se vedlagt fil) og et gammelt kloster. Etterpå dro vi til Dakovo, hvor vi først besøkte en hestegård. Den store katedralen i Dakovo besøkte vi også, og vi fikk både lov til å gå ned i kjelleren og opp i biskopstuen. Vi besøkte også en mindre kirke, som tydelig var inspirert av tyrkiske moskeer og som ble bygget under Tyrkias storhetstid.

På onsdagen dro vil til Kopacki Rit, en stor naturpark, hovedsakelig bestående av myr og sump. Her hadde et ”adventure team” stelt i stand ulike aktiviteter for oss, og vi fikk blant annet kjøre firehjuling og skyte med pil og bue. Vi hadde også diverse konkurranser. Senere dro vi til Osijek, den største byen i Slavonia, hvor vi så oss litt rundt og spiste middag.

Den mest interessante ekskursjonen var nok den siste. På fredagen dro vi til Vukovar, en by som ligger helt på grensen til Serbia, og som ble totalt ødelagt under krigen mot Serbia for 15 år siden. Bare det å se alle bygningene som fremdeles var fulle av kulehull gjorde sterkt inntrykk. Etter å ha sett oss rundt i byen og besøkt en kunstutstilling, tok vi bussen til en liten høyde like utenfor byen. Under krigen ble til sammen 200 kroatere fraktet dit, torturert i flere dager og til slutt skutt og lagt i en massegrav. Graven er nå blitt åpnet, og alle har fått hver sin grav på kirkegården. Den besøkte vi også, og der fortalte en kvinne om sine opplevelser og minner fra krigen. Det var svært gripende, og et av de sterkeste minnene fra turen. Før vi spiste middag, plantet vi et tre i byen, som et tegn på vår medfølelse og støtte.

De dagene vi ikke dro på ekskursjon, hadde vi work shop på hestegården. Vi lærte om hester, plukket plommer og blomster til kosmetikk. Dette var ikke så veldig gøy, men vi gjorde morsomme ting også. Vi fikk bl.a. lov til å fly i småfly eller paraglider, noe som var topp. De som ville ri fikk også lov til det.

Alle deltakerne måtte presentere landet sitt; fortelle litt om det, synge nasjonalsangen og gjerne vise noen bilder. Noen hadde lagt mer i det enn andre, men stort sett var disse bra og lærerike. Vi hadde også en ”Round Table”, hvor vi diskuterte både økologi, alkohol og sex. En kveld dro vi til elva Drava, hvor vi fisket og spiste middag. En annen kveld fikk vi besøk av et lokalt band, som kom på hotellet og spilte for oss hele kvelden.

Det var i det hele tatt mye program, og bare så vidt vi fikk tid til alt. Det kunne nok vært greit med litt mer fritid, særlig med tanke på at det var så varmt. Men vi kjedet oss i hvert fall ikke.

Siste kvelden, lørdag 29. juli, fikk alle hver sin plante som vi plantet på hestegården. Senere spiste vi middag på en restaurant, og delte ut diverse priser, bl.a. til beste fisker, beste gartner og ”camper of the year”. Deretter hadde vi talent show, hvor noen sang, noen danset, noen spilte teater og noen gjorde andre ting.

Til å begynne med var jeg litt skuffet over leiren, og det var det ganske mange andre også som var. Litt mer informasjon om leiren på forhånd hadde vært ønskelig; de nevnte at første året hadde alle deltakerne vært biologistudenter, og på en sånn leir kunne det kanskje hatt noe for seg.

Men om sagt, så ble den bedre og bedre etter hvert som turene ble mer interessante, og vi ble bedre kjent med hverandre. For det som var viktigst var jo at de andre ungdommene var kjekke, og det var de. Vi hadde mye gøy, både på dagtid og kveldstid (da vi hadde fri), og ble godt kjent med hverandre. Det var trist å dra, og jeg holder fremdeles kontakten med flere av dem, noe jeg kommer til å fortsette med.

Så tusen hjertelig takk for en strålende tur, det var en kjempefin opplevelse og jeg er svært glad for at jeg fikk muligheten av dere til gjøre dette!

Med vennlig hilsen
Karen Bakke Haga

SØK

GOD JUL!

Lions Club Sandnes/Riska ønsker alle brukere av nettstedet www.riskalions.no en riktig god jul og et godt nytt år!
RISKADAGENE 2019
Riskadagene 2019 arrangeres helgen 31. mai til 2. juni.

LES MER
VELKOMMEN TIL WWW.RISKALIONS.NO

Lions Club Sandnes / Riska er nå på nett. Vårt mål med disse internettsidene er å gi informasjon om klubben og om bygda. Vi har laget en egen lenkeside med mer enn 200 lokale lenker, og vi tilbyr historikk og generell informasjon om Hommersåk. Har du spørsmål eller kommentarer, send en mail til webmaster.
RISKA LIONS CLUB
Riska Lions Club
Postboks 28
4395 HOMMERSÅK

Telefon 48 28 08 99
E-post: webmaster@riskalions.no

Charterdato: 29.10.1984
Klubbhus: Klokkarlåven, Stemmen
UTLEIE AV LIONSHUSET

Den gamle Klokkarlåven like ved Stemmen disponeres av Riska Lions. Huset er tilgjengelig for utleie. Bestill online.

ONLINE BOOKING AV KLOKKARLÅVEN
SITATET

Copyright 2013 © Lions Club Sandnes / Riska
  Utviklet av iServ AS / 
Commentum Forlag AS