logo
 Charterdato 29. oktober 1984  Tirsdag 17. juli  2018 
INFORMASJON
 » Nyheter
 » Lenker
LIONS
 » Om Riska Lions
 » Lions Norge
 » Eruba-prosjektet
 » Tulipanaksjonen
 » Røde Fjær
 » Juleutlodning
 » Fureneset aktivitetssenter
 » Lions etiske norm
RISKADAGENE
 » Riskadagene 2018
 » Riskadagene 2017
 » Riskadagene 2016
 » Riskadagene 2015
 » Riskadagene 2014
 » Riskadagene 2013
 » Riskadagene 2012
 » Riskadagene 2011
 » Riskadagene 2010
 » Riskadagene 2009
 » Riskadagene 2008
 » Riskadagene 2007
 » Riskadagene 2006
 » Riskadagene 2005
 » Riskadagene 2004
 » Riskadagene 2003
 » Tidligere arrangement
 » Presseomtaler
TETTSTEDET HOMMERSÅK
 » Generell informasjon
 » Historikk
 » Verdt å se
 » Turforslag
 TETTSTEDET HOMMERSÅK: Historikk
Søndag 01.08.04
Historien om Leo Grabowsky Niungeniekel


Leo Grabowsky Niungeniekel fotografert av norske patrioter under sitt opphold i Riska under krigen.

Polakken våget seg til tider ut fra skjulestedet for å gå turer i nærområdet på Li.
Gjemt i en jordhytte på Li, lå polakken Leo Grabowsky Niungeniekel de siste krigsårene. På flukt fra tysk fangenskap, og med en dødsdom hengende over seg.

Da tyskerne hærtok Polen i 1939, deltok Leo i forsvaret av Warszawa. Men den polske styrken led som kjent et brutalt nederlag og Leo ble tatt til fange en av de første dagene. Etter opphold i flere konsentrasjonsleirer, ble han sendt til Norge i 1943. Her havnet polakken først i en fangeleir i Loshavn på Lista. Her ble han sammen med to medfanger beskyldt for opprør. De to medsammensvorne ble sporenstreks henrettet, mens Leo ble sendt til Stavanger. Etter lange forhør og grusom tortur ble polakken dømt til døden. Henrettelsen skulle finne sted påfølgende dag, 28. august 1943

Dødsdommen ble opptekten til nesten to år i Grønnevik på Li. Den dødsdømte krigsfangen greide å flykte fra fengselet i Stavanger, og søkte tilflukt bak en einerbusk i Ramsvik båthavn. Samme formiddag var Marton Eriksen nede i Ramsvik for å prøve fiskelykken fra seilbåten sin. Mens Eriksen øste båten for vann, så han en hånd som vinket fra en einerbusk på den andre siden av bukta. Han rodde bort til busken og oppdaget Leo, som på en blanding av gebrokkent tysk og norsk spurte om han kunne få komme opp i båten. Eriksen forstod med én gang at mannen var flyktning, og tok ham opp i båten uten å tenke på at en slik handling kunne få konsekvenser. Mens de var på vei utover, hørte de høye kommandorop. Tyskerne hadde oppdaget at Leo var vekk, og var på leting etter Leo med blodhundene sine. Men Eriksen var snarrådd. Han tok fram fiskestanga for å avlede oppmerksomheten mens Leo gjemte seg under en presenning i båten. En tysk offiser kom til syne. Han stirret lenge på seilbåten, og ropte med ett til Eriksen. Akkurat i dette øyeblikk fikk Eriksen napp, og han snørte inn fangsten mens han satte opp sitt mest vinnende smil. Og heldigvis for Eriksen og Leo, gikk offiseren på narrespillet og forsvant.

Først nå gikk det opp for Marton Eriksen hvilken risiko han hadde utsatte seg for ved å hjelpe den polske flyktningen. Leo måtte i land snarest råd. Men hvor skulle han gjemme ham? Tyskerne kom sikkert ikke til å lete i nærheten av Stavanger. Det var mer sannsynlig at de kom til å konsentrere letingen om Ryfylke og områdene utover Jæren. Eriksen hadde en venn som hadde feriebolig på Hommersåk, Kristoffer Smith. Hvis Eriksen kunne sette Leo i land på Hommersåk, og senere skaffe polakken innpass i ferieboligen til Smith, så ville problemet være løst. Han satte derfor Leo i land på Grønnevik på Li med løfte om å komme igjen neste dag med mat og barbérsaker.

Dagen etter var Eriksen igjen på vei mot Grønnevik. Klær og mat lå godt skjult i bunn av båten. Vel fremme så han en stor, hvit motorbåt ved brygga. Han trodde dette var tyskere som var kommet for å gjennomføre en razzia, så han rodde tilbake til Stavanger. Leo hadde under Eriksens overfart fulgt båten fra sitt gjemmested under en steinhelle og fortvilte da Eriksen gjorde vendereis. Sulten rev i ham og den gamle uniformen varmet lite.

I nærheten av Leos skjulested lå to gardsbruk. Da natten sank på lurte han seg bort i kålåkeren, men han fant ingenting spiselig. I desperasjon gikk polakken gikk bort til det ene huset. Etter en stund kom Børre Mærland ut av huset og så undrende på Leo. Polakken forsøkte å snakke til Børre på tysk, et språk Børre ikke kunne. Børre ble urolig og fryktet et komplott. En kunne aldri være sikker på om dette ikke var en tysk spion. Men han tok mot til seg og ba Leo inn i stua. Deretter gikk Børre til Einar Ingebrethsen for å diskutere flyktningens videre skjebne. De ble enige om at de skulle vente til gårdens forpakter, Otto Rege kom hjem fra fiske. Da Otto kom fikk de snakket sammen, og ble enige om at Leo skulle kles opp i sivil. Han fikk bukse, kofte og lue. Den loslitte uniformen ble brent. De ble også enige om å få Leo opp på en hytte på Lihalsen hvor han skulle være til han var sterk nok å flykte videre inn i landet.

Etter noen dager på hytta, fant Leo ut at han ville bli på Li til krigen var slutt. Han vekslet mellom å skjule seg høyet i låven og på hytta. Otto og broren Gustav mente dette ikke var noen varig løsning og begynte planleggingen av en jordhytte. Før de var kommet skikkelig i gang gravingen, snappet de opp rykter om tysk razzia til området. Leo ble i all hast skjult i krattskogen. Etter razziaen ble planen om jordhytta fremskyndet. Steinen og grusen som ble gravd ut ble tømt i sjøen. Da jordhytta omsider var ferdig, målte den 2 x 2 meter, og den var 1,25 meter høy. Taket var av flere lag med tykk staur, tjærepapp og torv. Dette ble Leos skjulested. Otto Reges tjenestepike, Agnes Mærland, tok på seg å frakte mat til polakken. For at Leo skulle vite at det var Agnes som kom, sang og plystret hun muntert på veien bort. Var han sikker, kom han selv og hentet maten. Ellers satte hun maten fra seg, og hentet de tomme kjelen og kurvene én time etter.

Leo ville gjøre nytte for seg på gården. Om høsten satte hakkingen av halmen i gang. Dette arbeidet var Leo med på, og ved en ulykke fikk han hånden inn i hakkemaskinen og fikk fire fingrer ødelagt. En milorgmann, Heiki Henrichsen, var til stede. Han så at dette var virkelig alvorlig, og fikk ad omveier kontakt med kirurg Ulland ved Sandnes sykehus. Leo fikk en provisorisk bandasje på hånden, og ble fraktet til Hommersåk. Herfra gikk turen med drosjebil til Sandnes. Polakken hadde lånt Gustav Reges grensebevis, og skulle spille døvstum i tilfelle kontroll. Ved Vatne hadde tyskerne en stor militærleir hvor det stod vakter ved begge sider av veien for å kontrollere grenseboerbevisene til folk. Da Leo og hans følge nærmet seg vaktposten, holdt Henrichsen godt tak om pistolen. Ble de oppdaget var planen at de skulle skyte seg gjennom sperringene, for så å søke tilflukt i fjellene. Heldigvis ble bare sjåførens grenseboerbevis sjekket. Da de kom til Sandnes sykehus var ikke Dr. Ulland til stede. De måtte vente. Smertene jog gjennom Leo. Da Dr. Ulland kom, ba Henrichsen om å få en samtale under fire øyne. Henrichsen la kortene på bordet og fortalte alt. Kirurgen ble rasende. Var det nødvendig å fortelle ham alt dette? Nå var enda flere involvert! Dr. Ulland var redd for at Leo ville røpe seg ved å bable tysk eller polsk under narkosen. Så det ble bare gitt lokalbedøvelse.

Ut på vinteren skaffet Henrichsen materialer og bygde sammen med Gustav Rege en solid hytte inne i skogen. Stedet de valgte som byggeplass var i nærmest utilgjengelig terreng. Kjøkkenredskaper ble skaffet, og i køyene lå reinskinn. Et lite hobbyverksted manglet heller ikke. Leo flyttet inn i hytta og førte en mer menneskelig tilværelse. Han var svært dyktig med hendene. Han spilte piano, skar ut figurer og laget kniver. Leo bar alltid på seg en stor kniv han hadde laget. Han sa at tyskerne aldri skulle få ham levende igjen. Alltid måtte han være på vakt. Men om vinteren lavet snøen ned og et nytt problem oppsto: Ingen spor kunne føre til hytta. Resultatet ble at Leo svingte seg fra tre til tre når han måtte ut.

Flere ganger kom tyske skip til Li for å hogge bjørketrær til kamuflasje på båtene. Under en slik hogst tok et par tyskere rast noen få meter fra jordhytta. Leo satt bak vinduet med et fast grep om kniven, klar til kamp. Men tyskerne hadde nok med sitt og Leo kunne igjen puste lettet ut da de dro. En fin sommerdag oppdaget Leo tyskere som kom innover Grønnevika i motorbåt. Han tenkte da at det sikreste stedet å gjemme seg var i jordhytta. Tyskerne hadde med seg jenter, rikelig med drikke og et telt. Da fikk Leo et av sine største sjokk. Tyskerne slo nemlig leir kloss i jordhytta. Fyllefesten varte i to lange døgn. Om dagen solte de seg eller sov ut rusen. Om natten var det fylleskrål og lastefulle sukk fra jentene. Men også denne gangen gikk det bra. Tyskerne pakket sammen og dro tilbake til Stavanger uten å få øye på Leo som hadde ligget et helt musestille i to samfulle døgn uten å smake vått eller tørt.

Etter krigens slutt fikk bygdefolket vite Leos egentlige identitet. Leo møtte på ny Marton Eriksen som hadde fraktet ham over fjorden. Like etter reiste han hjem til Polen med løfte om å en gang vende tilbake til Hommersåk og sine redningsmenn. Men slik skulle det ikke gå. Det siste livstegn fra ham er et postkort fra Stockholm. Siden har ingen hørt fra ham, og det fryktes at han ble henrettet i sitt hjemland, slik en rekke andre polske krigsfanger ble.

SØK

GOD SOMMER

Riska Lions Club vil gjerne ønske alle en riktig god sommer!
RISKADAGENE 2018
Riskadagene 2018 arrangeres helgen 1. til 3. juni.

LES MER
VELKOMMEN TIL WWW.RISKALIONS.NO

Lions Club Sandnes / Riska er nå på nett. Vårt mål med disse internettsidene er å gi informasjon om klubben og om bygda. Vi har laget en egen lenkeside med mer enn 200 lokale lenker, og vi tilbyr historikk og generell informasjon om Hommersåk. Har du spørsmål eller kommentarer, send en mail til webmaster.
RISKA LIONS CLUB
Riska Lions Club
Postboks 28
4395 HOMMERSÅK

Telefon 48 28 08 99
E-post: webmaster@riskalions.no

Charterdato: 29.10.1984
Klubbhus: Klokkarlåven, Stemmen
UTLEIE AV LIONSHUSET

Den gamle Klokkarlåven like ved Stemmen disponeres av Riska Lions. Huset er tilgjengelig for utleie. Bestill online.

ONLINE BOOKING AV KLOKKARLÅVEN
SITATET

Copyright 2013 © Lions Club Sandnes / Riska
  Utviklet av iServ AS / 
Commentum Forlag AS